En Opplæring i å Forsvinne for Andre

Meldingen tikker inn litt før ti en søndag kveld, og den bærer den lille unnskyldningen sin foran seg som en mann med hatten i hånden:

«Beklager at jeg forstyrrer. En liten tjeneste.»

Og tomlene dine har formulert svaret, nervøst utropstegn og alt, før noen del av deg som kunne ha protestert, engang var sluppet inn i rommet. Brystet slipper. Halsen, som har holdt på noe, slipper det. Du kommer til å miste kvelden du hadde lovet deg selv, og du kommer til å miste den med glede, for alternativet, det uutholdelige, var å være ett øyeblikk mindre enn uunnværlig for en som spurte. Legg merke til farten. Jaet var ute før kostnaden var inne. Den hastigheten er hele saken, og resten av dette skal vi bruke på å bremse den nok til å se.

Vi smigrer hele forestillingen med karakterens vokabular: «Du er hjelpsom. Du er raus. Du er, med det ordet som gjør mest skade, god.»

Smigeren er oppriktig, og den er også murverket i cellen, for en mann setter ikke fil til det han har lært å beundre. Den nyttige er den siste i ethvert rom som mistenker seg selv, fordi hver dom utenfra er enig om at han oppfører seg vakkert. Applausen er bare rettet mot feil objekt.

Se så på den kalde versjonen, før trøsten begynner. Et sted tidlig fant du ut at plassen din ved bordet var betinget, at hengivenheten kom de dagene du produserte og kjølnet de dagene du ikke gjorde det, og du trakk den eneste fornuftige slutningen et lite vesen kan trekke: gjør deg nødvendig, så kan du ikke sendes bort. Strategien virket. Det er problemet med den. Den virket så pålitelig, og fikk så jevn applaus, at den sluttet å oppføre seg som en strategi og satte seg i ansiktet ditt. Det du kaller personligheten din, er i betydelig grad en løsepenge du har betalt så lenge at du har glemt at den noen gang ble krevd.

«Nyttig» og skyggen dens

Se på ordet, som har prøvd å advare oss i nesten to hundre år. Nyttig lyder sunt nok, den typen bemerkning en lærer fører inn på vitnemålet når de varmere adjektivene er brukt opp. Sett det ved siden av den tvilsomme slektningen. Uttrykket nyttig idiot, på trykk på engelsk allerede i 1864 og vidt utbredt mot slutten av 1940-årene, betegner den oppriktige arbeideren som sliter seg hes for en sak som arbeider mot ham, verdsatt for vekten han kan fås til å bære og ikke rådspurt om stort annet. Mannen som brukes og mannen som er nyttig, står på samme flekk. Det som skiller dem, er det ene spørsmålet om hvem som holder båndet.

Det humane navnet på såret under ordet er eldre enn forskningen som nå bekrefter det. Et barn finner ut, skremmende fort, nøyaktig på hvilke vilkår varmen blir levert, og tar så vilkårene inn i seg så fullstendig at de i voksen alder ikke lenger viser seg som vilkår i det hele tatt. De viser seg som temperament. Du tror du bare er en hjelpsom type, slik en fisk, hvis den ble presset, ville beskrive seg selv som en sterk svømmer uten noen fast mening om vann.

Historien har alltid visst hva den skal gjøre med de nyttige, og det den har gjort, er sjelden ømt. Tjeneren verdsettes for nytten sin og er, nettopp derfor, aldri trygg, for husholdningen holder på ham bare så lenge det lønner seg, og setter ham på porten den morgenen et billigere par hender viser seg ved gjerdet. Fikseren som vet hvor alt er begravd, funksjonæren som timeplanen ville kollapse uten, hoffmannen dagen ikke kan drives uten: hver av dem forveksler nytten sin med en plass i herrenes hjerte, og hver av dem oppdager, som regel for sent, at han var et instrument hele veien, oljet og smigret så lenge han skar rent, og lagt bort uten seremoni den uken han ble sløv. Du løper det samme veddemålet i miniatyr hver gang du gjør deg til den kontoret ikke klarer seg uten. Uunnværlighet går for å være trygghet og leverer det motsatte, for den binder velkomsten din til prestasjonen din og fornyer leiekontrakten dag for dag.

Dette er klausulen som ligger brettet inne i den høylytte kontrakten. Jeg har skrevet i Maktens Svarte Bok om handelen der et menneske gir fra seg suvereniteten sin i bytte mot godkjennelsens varme, og kalt den for det den er, en underkastelse som har lært å gå for modenhet. Nytten er den handelens mest geniale vilkår, for den ber ikke om noe så grovt som passiviteten din. Den krever din utrettelige, sprintende, selvutslettende aktivitet, og instruerer deg til å arkivere utmattelsen under kjærlighet.

En opplæring i å gjøre seg fortjent til plassen

Begynn med det enkleste funnet, for alt det tyngre balanserer på det. Forskere beskrev på midten av 1990-tallet selvfølelsen som et slags indre måleinstrument, en nål som leser av, minutt for minutt, hvor velkommen du er blant menneskene hvis aktelse du ikke har råd til å tape. Når nålen faller mot avvisning, slår instrumentet alarm, og alarmen finnes for å få deg til å kave etter å korrigere kursen. Se så for deg et barn som oppdager at den ene pålitelige måten å holde nålen stabil på, er at noen trenger deg. Måleren hans har arkivert nytte under luft til å puste i, og den kommer til å skrike i samme sekund som tilførselen blir knapp.

Se så hvor ledningene er lagt. En gutt tar med seg den gode karakteren hjem, og huset blir noen grader varmere; han tar med seg den dårlige, og temperaturen faller, og ikke et ord trenger å bli sagt, for termostaten er hengivenhet, og barnet kan lese den med bind for øynene. Forskere ga denne husordningen et navn og fulgte dem som vokste opp i den inn i voksenlivet. De bærer en gjenkjennelig last: mer angst, et selvbilde som vakler, en glede over egne seire som renner ut nesten før den kommer, og under alt sammen en lav og varig bitterhet mot nettopp de menneskene hvis kjærlighet de brukte barndommen på å gjøre seg fortjent til. En sammenstilling av flere tiår med slik forskning gir samme dom i stor skala. Metoden gir pålitelig den lydigheten den vil ha, og skader pålitelig det barnet som leverer den. Treningen fester seg. Det er grusomheten som skjuler seg inne i suksessen.

Neste funn er det som burde få deg til å legge siden fra deg. Samme forskningslinje oppdaget at barn oppdratt på betinget varme blir voksne som har fått selve hjelpsomheten utkommandert, utført mindre for den som blir hjulpet enn for å stive opp hjelperens egen ustadige verdi.

Vennligheten du er stoltest av, hjelpsomheten du legger frem for verden som din attest på god karakter, kan være symptomet og ikke kuren, en hånd presset mot et sår som hjelpen aldri vil lukke. Såret gjør deg raus; rausheten, utført for å bli sett, gjør såret den skulle forbinde, dypere. Du blør for å mate, og du kaller blødningen hengivenhet. Empatien de fleste tar for dyd, er svært ofte en blødning med gode manerer.

Regningen kommer i kroppen. Psykologen Jennifer Crocker brukte år på å følge menneskene som satset sin verdi på andres godkjennelse, og resultatene hennes var ubarmhjertige mot romantikken i det. De som hengte verdien sin på å bli godkjent, bar på mer stress, mer sinne og mer konflikt, og de som satset den på prestasjon, jobbet lengre dager og fikk ikke bedre karakterer for strevet. De løp hardere og kom ingen vei, og betjente rentene på en gjeld hvis hovedstol aldri rørte seg. Innsats som i bunn og grunn er en søknad om tillatelse til å eksistere, har en merkelig tendens til å gi tilbake mindre enn den kostet.

Lønnen buret betaler

Et bur som bare holdt på deg, ville vært enkelt å gå ut av. Dette har lønningsliste, og det er nettopp derfor de innsatte så sjelden rømmer. Ta det moderne kontoret, denne lille republikken av ubelønnet dyd. Økonomer har dokumentert at kvinner melder seg frivillig til de utakknemlige jobbene uten opprykk rundt 48 prosent oftere enn menn, og blir bedt om å ta dem rundt 44 prosent oftere, av den uslåelige grunnen at alle har lært at de sier ja. De underliggende eksperimentene holdt stand både i laboratoriet og i felten. Men detaljen som gjør en kontorstudie til en parabel om hele livet ditt, er det som følger en jobb godt gjort. En av forskerne sa det med en korthet som fortjener å bli hugget i stein: gjør oppgaven godt, og belønningen er å få den igjen. Kompetanse kjøper deg mer av det arbeidet som ikke fører noe sted. Pålitelighet betales med tyngre lenker, festet med hengivenhet, av mennesker som beundrer styrken din mens de strammer dem.

Gi det denne ordningen produserer, et navn, for navngivingen er begynnelsen på slutten. Kall det bærende kjærlighet: en hengivenhet hvis hele konstruksjon hviler på vekten du bærer, slik at den dagen du setter vekten ned, faller kjærligheten den holdt oppe, i samme bevegelse. Menneskene som lener seg på den nyttige versjonen av deg, er ikke skurker, og de fleste har ingen anelse om hva de gjør. De bygde bildet sitt av deg rundt funksjonen din, slik et hus bygges rundt en søyle, og de kommer til å kjenne gulvet helle i samme sekund som søylen ber om å få gå ut for å trekke luft. Du trente dem opp. Du var grundig. Du lærte hvert menneske du elsker å trenge den nyttige, og du gjorde jobben fremragende, og en fremragende jobb er i denne bransjen bare farten en mann graver med.

Det som utspiller seg i innboksen din, er samme operasjon som hvert uthentingssystem kjører i stor skala, og det er den delen ingen produktivitetsseminarer får betalt for å nevne. En maskin bygd for å høste menneskelig innsats har liten bruk for genialitet når den jakter på den pålitelige, sjelen som holder tannhjulene i gang i bytte mot å få høre, nå og da, at hun betyr noe. Den finner henne, laster henne til hun er nær bristepunktet, roser henne med nøyaktig den kalibreringen som trengs for å holde henne lojal, og passer nøye på aldri å forfremme henne ut av rollen som gjør henne så lønnsom å beholde. Systemet har all mulig grunn til å fabrikkere din avhengighet av systemets godkjennelse, og ingen til å slippe deg fri av den. Du ble lært opp til å lese dette som arbeidsmoralen din. Et kaldere øye leser det som avkastning.

De uunnværlige beholdes, de velges aldri

Ta mekanismen ut av kontoret og inn på soverommet, der den gjør sitt dyreste arbeid. Se for deg det mest hengivne mennesket du kjenner, den som har hver avtale i hodet, kjenner det dårlige humøret trekke seg sammen tre rom unna og har omrokkert kvelden for å absorbere det før noen har satt ord på det. Med andre ord: finn den som husholdningen synlig ville knele uten, innen en uke. Fra de billige plassene ser det ut som kjærlighet på sitt høyeste. Fra innsiden er det ofte noe kaldere og mer kalkulert, og kalkylen ble avgjort så tidlig at den ikke lenger kommer som et valg.

Resonnementet løper under gulvbordene til den bevisste tanken, og det er upåklagelig på sin måte. En partner som trenger deg, kan ikke lett gå. En partner som bare vil ha deg, kan gå en helt vanlig tirsdag av grunner du aldri får høre. Så du gjør det som føles som trygghet. Du gjør deg nødvendig i stedet for å gjøre deg kjent. Du installerer deg som infrastruktur, og infrastruktur forlates ikke lett, og på den veien kjøper du en slags trygghet med den ene valutaen du helst ville beholde: muligheten for å bli valgt en dag du var unyttig, da du ikke hadde produsert noe, da det ikke fantes noen post i regnskapet som rettferdiggjorde å beholde deg, annet enn at noen, fritt, gjorde det.

Ordningen holdes i spenn av en rytme de grusomste relasjonene har perfeksjonert. Når varmen kommer uforutsigbart, overdådig den ene uken og trukket tilbake den neste og gjenopprettet akkurat da du hadde gitt opp å håpe, låser sinnet seg fast. Varme utdelt etter en spilleautomats timeplan lærer den nyttige partneren å lese hver tilbaketrekning som en folkeavstemning over hennes egen prestasjon, og å svare med å jobbe hardere for neste tøvær. Jo kaldere den andre går, desto mer febrilsk leverer hun, og tar smerten som følger, for dybden i kjærligheten sin. Båndet strammes i nøyaktig forhold til smerten det påfører, og det er signaturen til hver felle som fortjener navnet.

Under den smilende forsørgeren fylles regnskapet. Husk at den betingede varmen som bygde deg, viste seg å avle en lav, varig bitterhet mot menneskene hvis kjærlighet du brukte deg selv opp på å gjøre deg fortjent til. Du tar feil om du tror bitterheten fordamper fordi du er voksen nå og burde vite bedre. Den samler seg opp. Klinikere som satt og lyttet til kvinner beskrive livene sine, ga mønsteret et navn, tausheten som bevarer et ekteskap ved å slette kona ut av det, og kartla delene, blant dem et føyelig ytre selv som holdes oppe på overflaten, mens et fiendtlig indre selv samler seg i mørket. Du blir en fremmed for den du tjener, for det de kjenner og takker for, er en tjeneste. Du blir en fremmed for deg selv, for hun med appetitt og grenser og temperament ble begravd så dypt at du nå måtte grave for å nå henne, og graving kom aldri en eneste gang på listen over det som holdt deg trygg.

Og kroppen, som fører strengere regnskap enn hjertet, sender fakturaen til slutt. I en studie som fulgte tusenvis av voksne i ti år, hadde kvinnene som svelget innvendingene sine i konflikter med mannen sin, fire ganger så høy dødelighet som kvinnene som sa fra, når de vanlige hjerterisikoene var trukket ut av regnestykket. Fire ganger. Neiet som ble holdt inne, det medgjørlige ansiktet lagt over en sannhet som aldri ble sagt, beslutningen om å bevare freden ved å slette deg selv fra rommet. Hjerte- og karsystemet førte regnskap over hvert eneste tilfelle, og det gir ingen rabatt. Slik ender en til slutt i den ensomheten som er forbeholdt de uunnværlige. Å bli elsket for nytten din er å bære på en treffende mistanke om at du aldri en eneste gang har blitt møtt. Takknemligheten er ekte, og den er rettet mot det du gjør. Anerkjennelsen du sulter etter, er rettet mot den du er, og du har brukt et helt liv på å sørge for at ingen noen gang var nødt til å se på det andre, fordi det andre føltes som det som lettest ville bli avvist. En mann kan stå i et rom tett av takk og likevel sulte der inne. Applausen er øredøvende, og den gjelder feil person, og det var han som satte opp bordkartet.

Dyret som strekker seg først

For å forstå hvorfor et forsett ikke fikser dette, må du ned til ledningene, for det som styrer showet, er en overlevelseskrets som utfører nøyaktig den oppgaven den ble bygd for, og overlevelseskretser tar ikke imot forslag. Når du blir ekskludert, utelatt, misbilliget, møtt med den kjølnende stillheten som følger et nei, lyser en bestemt fold dypt i hjernen opp, dorsal fremre cingulate korteks for dem som vil ha gruen sin på latin. Forskere satte frivillige gjennom et rigget ballspill konstruert for å holde dem utenfor, og så den samme flekken av korteks som registrerer det rå ubehaget i fysisk smerte, blusse opp i takt med hvor avvist hver enkelt følte seg. Det knuste hjertet viser seg å være mer enn en talemåte. Sosial avvisning går langs de samme alarmledningene som en brannskade eller et brudd. Jaet som slipper ut før du får stoppet det, er en hånd rykket tilbake fra en flamme.

Det finnes en fjerde ting et vesen i knipe kan gjøre, etter de tre berømte. Det kan kjempe, det kan flykte, det kan fryse, og når ingen av dem er tilgjengelig, når faren tilfeldigvis er selve personen det er avhengig av for å overleve, kan det gjøre det terapeutene sent føyde til i katalogen: det kan innynde seg. Barnet som verken kan slå omsorgspersonen sin eller flykte fra huset, lærer å håndtere trusselen ved å bli så nyttig, så lydhør og så umulig å ha noe imot at faren mister interessen. Den uhyggelig treffsikre radaren alle roser deg for, evnen til å kjenne hva et rom trenger før rommet er ferdig med å trenge det, er en alarm installert i et hus som pleide å ta fyr, og som fortsatt ringer trofast, flere tiår senere, i hus som er helt trygge.

Så rekrutterer fellen den andre halvdelen av maskineriet, den halvdelen som gjør et fengsel til et kall. Å bli verdsatt gjør mer enn å stilne avvisningens smerte; det lyser opp hjernens belønningssystem også, appetittkretsene bygd rundt ventrale striatum, siden vi likevel navngir ting, som forventer og lengter etter neste skudd. Ros, takknemlighet, den synlige lettelsen i et ansikt du nettopp har avlastet, alt kommer som små kjemiske utbytter, og nervesystemet, en effektiv og usentimental bokholder, arkiverer nytte under den sjeldne overskriften ting som både stopper smerte og betaler nytelse. Du er hektet i begge ender av samme tau. Derfor ligger mønsteret så nær avhengighet, og derfor setter de som lever av å studere innflytelse, overhjelperen høyest av alle bytter. En mann som trenger at noen trenger ham, har allerede levert nøklene, og bedt deg, svært høflig, om å holde døren låst.

Om å bli unødvendig

Her er stedet der sjangeren griper etter sitt ryddige sett med grensemanus, innøvde avslag og laminerte påminnelser om at dine behov også teller. Legg settet til side. Det er selv et produkt for de nyttige, en beroligende tjeneste solgt til folk som ikke klarer å slutte å prestere, konstruert for å gjøre buret mer beboelig, ikke for å åpne det. Manusene behandler hosten. Sykdommen er en overbevisning, plantet et sted under språket, om at du ikke har noen iboende rett til å ta plass, og derfor må leie plassen din måned for måned i den eneste valutaen du stoler på, som er det du produserer. Ingen mengde smarte formuleringer rokker ved en tro som ble installert utenfor formuleringenes rekkevidde.

Så begynn der diagnosen begynner, med oppmerksomhet i stedet for lettelse. Ta spørsmålet jeg andre steder har holdt frem som forsvar mot manipulasjon, hva får de meg til å føle, og hvorfor nå, og snu munningen innover i det nøyaktige øyeblikket jaet prøver å forlate munnen din. Når søndagsmeldingen lander og tomlene begynner å bevege seg, stopp dem. Legg merke til den lille toppen av gru som løper et halvt sekund foran ettergivelsen. Den gruen er hele historien, presset sammen til et øyeblikk. Sitt inne i den, hvis omstendighetene gir deg den luksusen, uten å haste med å løse den opp. Det som teller her, er iakttakelsen. Du ser, kanskje for første gang, frykten som har gjort hjelpingen din for deg.

Det finnes en test verdt å kjøre, og det er det nyttigste spørsmålet du noen gang kommer til å stille din egen vennlighet. Kan du si nei til dette, til denne personen, i dette øyeblikket, uten at kroppen slår alarm? Omsorg som virkelig er din, forblir smidig; den kan velge den andre, og den kan også velge deg, og uansett holder dyret seg rolig. Den tvungne sorten er stiv; den kan ikke la deg sette deg selv først uten å utløse sirenen. Kjør eksperimentet i det små, hvis du har råd til selv det. Avslå én ubetydelig forespørsel denne uken og se hva kroppen gjør. Skyldrødmen, det presserende behovet for å forklare deg i det vide og brede, og den fysiske vissheten om at du har gjort noe galt er dataene. Du ser buret melde seg, og alarmens volum er et nøyaktig mål på hvor langt du har vandret bort fra den som bor der inne i deg.

Kjør så det vanskeligere eksperimentet, det fellen vil motsette seg med alt den eier. Øv på å være unødvendig med vilje. Hold tilbake én enkelt nyttig handling, som en fiks ingen ba om, en tjeneste tilbudt før noen spurte, eller arbeidet du kjøper setet ditt med, og sitt i stillheten som følger. Behandle det som en eksorsisme utført i skjul av et eksperiment. Stillheten vil vise deg det gjøremålene ble hyret inn for å skjule: for svært mange som har levd her inne, har årene med å holde kjeft tært bort selve muskelen for å ville noe, til de oppriktig ikke lenger vet hva de ville valgt uten noen som så på. Spør deg selv, i den nervepirrende stillheten i en ettermiddag som ikke produserer noe, hva du egentlig vil, og legg merke til om det ærlige svaret er at du har mistet filen. Den tomheten er det viktigste i rommet. Fellen vil tilby deg hundre små ærender for å tapetsere over den før du får sett rett på den.

Mens du er der nede, ta deg av det du ble hardest trent opp til å begrave, nemlig sinnet ditt. Det føyelige selvet går på en ovn av svelget raseri, harmen som bygger seg opp hver gang du sier ja gjennom tennene og kaller det nåde. Du ble lært å behandle den heten som bevis på din egen heslighet, en defekt som må håndteres og skjules før noen fikk lukten av den. Snu lesningen. Sinnet er intelligens, og den ærligste intelligensen du eier, et signal avfyrt av det begravde selvet for å markere de nøyaktige koordinatene til hvert sted der du ble tråkket på og sa ingenting. Det er også drivstoff. Viljen til å føle det uten straks å gjøre det om til en unnskyldning er, oftere enn ikke, det første beviset på at personen under tjenesten fortsatt er i live der nede, fortsatt i stand til å foretrekke én ting fremfor en annen, fortsatt mulig å vekke. En mann som endelig kan være sint på egne vegne, har husket at han har egne vegne.

Vær klar for tilbakefallet, som kommer med utmerkede referanser. Fellen overgir seg ikke; den reforhandler, og den vil tilby deg en verdig ny post som den vise hjelperen, den sårede mentoren, den hvis bedring blir det neste som skal fremføres for et publikum. Målet er en suverenitet som lar deg forstå et annet menneske fullstendig uten å bli kolonisert av det de føler, til stede uten å gå i oppløsning, varm uten å blø. Lydhørheten, generøsiteten og omsorgen du har fremført under press alle disse årene, overlever tapet av tvangen. De blir, for første gang, ting du kan velge i stedet for gjeld du må betjene. Omsorg gitt av en rolig kropp er en gave. Omsorg hentet ut av en redd kropp er en løsesum. Fra den andre siden av et rom er de to umulige å skille, og de har aldri én gang vært det samme.

Og forbered deg på menneskene. I det øyeblikket du setter vekten ned, vil noen av relasjonene som hvilte på den, knake og forskyve seg, og én eller to vil rase helt sammen, og du vil bli sterkt fristet til å lese kollapsen som bevis på at du tok feil da du sluttet å bære. Les det motsatt. Et bånd som ikke overlever at du blir et helt menneske, var en ordning, og du var leverandøren. Lyden det lager på vei ned, er lyden av en kontrakt som brytes, og den parten som lager mest av lyden, er den som tjente på vilkårene.

Et avsluttende regnskap

La meg være nøyaktig med anklagen, for dette er akkurat den typen idé som surner til dumhet hvis den blir liggende for lenge i varmen. Nytte holder bedre selskap enn ryktet har antydet i det siste. Å bidra er blant de dypeste gledene et menneske blir tilbudt, og et liv innrettet for aldri å bli trengt er sitt eget trange helvete, narsissistens helvete, der et selv har blitt så redd for avhengighet at det ikke lenger klarer å feste seg til noe overhodet. Skurken står ett lag lenger ned, i kontrakten under hjelpingen, den begravde overbevisningen om at hjelpen er husleien, og at dagen du slutter å betale, er dagen du blir kastet ut i kulden sammen med resten av overskuddsbefolkningen.

Advarselen er mørkere enn den du kom for. Den myke konklusjonen sjangeren elsker, at du er nok akkurat som du er, at du er verdig bare fordi du trekker pusten, frigjør nesten ingen, og den svikter av en grunn det er verdt å si rett ut. Den er rettet mot feil mål. Det er en setning du gjerne skulle ha trodd på, tilbudt et alarmsystem som satset overlevelsen på det motsatte, og et alarmsystem lystrer bevis og ingenting mildere. Det eneste beviset som teller, er erfaringen av å være unødvendig og overleve natten likevel. Noe som reiser spørsmålet nesten ingen i denne tilstanden kan svare på, og som du kanskje kan sitte med i kveld i stedet for å være til hjelp. Hvem er du de dagene du ikke produserer noe? De fleste som har levd her inne, holder ikke ut en eneste ettermiddag av det. Den ustrukturerte stillheten leses som å dø, fordi nålen registrerer fraværet av produksjon som fraværet av velkomst, og velkomst, for et vesen bygd slik, er ikke til å skille fra luft.

Og den siste sannheten, den jeg ville smigret deg ved å utelate. En del av deg vil ikke at døren skal åpnes, fordi buret mater deg. Å være uunnværlig er en form for makt, og ganske mulig den eneste formen en person som mener han ikke har noen iboende rett til å eksistere, noensinne ville klare å stole på. Kjærlighet kan trekkes tilbake når som helst, på en annens innfall, av grunner som aldri vil bli lest opp for deg. Behov er et pressmiddel. Behov kan fabrikkeres, vedlikeholdes, holdes i god stand. Så du valgte det du kunne kontrollere. Du bygde et liv der folk ikke lett kan forlate deg, fordi de ikke lett kan erstatte det du gjør, og du har kalt det hengivenhet, når det sannere navnet er en gisselutveksling der du på én gang er fangen og løsesummen. Du blir den du øver på å være, til øvelsen lukker seg over deg, og du har øvd på nytte så lenge, og så godt, at du nesten er ferdig med arbeidet med å bli ingenting annet.

Jeg lover deg ikke at gulvet holder når du til slutt går ned fra søylen. Jeg vet ikke om det gjør det. Menneskene som er bygd rundt funksjonen din, kan gå. Stillheten kan vare lenger og bli kaldere enn du er forberedt på. Det jeg kan si deg, er at du aldri får vite om noe som var ditt eget noen gang lå under all den bæringen, før du setter den ned og kjenner etter plankene selv. Bestemmelsesstedet er mindre og langt hardere enn lettelse eller et ryddig nytt selv å fremføre for et nytt publikum. Det er øyeblikket du tar deg selv i at hånden allerede er på vei for å gjøre seg nyttig, og du lar bevegelsen henge der i luften, uavsluttet, og du legger merke til, med skrekk og med noe som en dag kan modnes til frihet, at ingen ba om det. Alarmen skriker mot en brann som sluknet for lenge siden, og personen den har brukt hele livet ditt på å beskytte, er nettopp den den har holdt på å begrave levende.