Lysbildet har nummer seks, og det har den kjedelige typografien til hver eneste bedriftspresentasjon som noen gang er projisert på veggen i et møterom. Det hører til en studie på 49 sider som Stagwell, markedsførings- og meningsmålingskonsernet ledet av den tidligere Clinton-strategen Mark Penn, utarbeidet i juli 2025 for en oppdragsgiver som ikke er nevnt på forsiden. Journalistene som fikk tak i den, identifiserte oppdragsgiveren som Israels utenriksdepartement. Firmaet hadde intervjuet 8 050 personer i USA, Storbritannia, Tyskland, Frankrike og Spania, kjørt 15 fokusgrupper og testet korte videoer på tusenvis til, alt for å finne ut hvilke budskap som kunne reparere en regjerings omdømme i Vesten. Lysbilde seks melder en av lærdommene i bransjens flate prosa: «forestillingen om radikal jihadisme var effektiv overalt, og for konservative målgrupper var det effektivt å knytte radikal jihadisme til et ønske om å dominere andre religioner». Samme side sier at forskningen nå kan forme kampanjer for blant annet «hvordan man kan nå yngre mennesker mer direkte». I hvert land som ble testet, var mellom 73 og 81 prosent av respondentene enige i at radikal islam var en trussel mot nasjonen deres, og etter hele rekken av budskap, melder presentasjonen, flyttet støtten til oppdragsgiveren seg med i snitt mer enn tjue poeng.
Dokumentet lakk ut i september 2025 og ble omtalt av Drop Site News, en israelsk og en svensk næringslivsside og en avisspalte av Arwa Mahdawi; fagpressen dekket firmaets Israel-kontrakt. Jeg finner ingen sak om hovedfunnet i New York Times, Washington Post, Associated Press eller Reuters. En regjering hadde betalt et vestlig meningsmålingsbyrå for å måle, land for land, hvor mye frykt for radikal islam målgruppene bar på, og hvor langt et batteri av budskap, den frykten blant dem, ville flytte dem, og de toneangivende avisene nevnte det, så vidt jeg kan finne, aldri.
Presentasjonen var nøye med å si radikal islam og jihadisme, og det skillet fortjener å bevares, om ikke annet fordi så få av dem som senere slo an det samme temaet, gadd å bevare det. Et budskap som tester godt, reiser videre når det først er sluppet løs, plukket opp av folk som aldri har sett en presentasjon, og det kaster av seg adjektivene som tok forbehold, slik et rykte kaster av seg kildene sine. I oktober 2026 hadde forbeholdet stort sett falt bort, og det som sto igjen i overskriftene, var substantivet. Frykten din for den fremmede ble målt før den ble solgt tilbake til deg, og de som målte den, visste på prosentpoenget hva den var verdt.
Planlagt hat til dette valget
Den samme lærdommen ble trukket, helt uavhengig, i Texas. I januar spurte Politico en republikansk konsulent ved navn Vinny Minchillo hvorfor så mange kandidater i delstatens primærvalg førte valgkamp mot islamsk lov, og han svarte med en åpenhet som vanligvis er forbeholdt rommet der målingene blir lest. «Det muslimske samfunnet er busemannen i denne valgrunden», sa han, og leverte så metoden: «Dette er målt på kryss og tvers, og blant republikanske primærvelgere i Texas virker det.» I april sa han til CNN at temaet var «rent gull». Nesten 95 prosent av de republikanske primærvelgerne svarte ja da partiets stemmeseddel spurte om Texas burde forby sharialov, et rettssystem ingen hadde foreslått å innføre.
Guvernør Abbotts sjefstrateg forklarte appellen for New York Times med sju ord: «Det er sånn grensen pleide å være.» Grensen hadde blitt stille, og et parti som i et tiår hadde drevet valgkamp på frykten for mannen som krysset elva, trengte en ny mann, og fant ham i moskeen. Times skrev at ansiktet til en leder i et islamsk råd i Nord-Texas hadde begynt å dukke opp på valgkampløpesedler, og at ingen av granskingene av det planlagte muslimske utbyggingsprosjektet nordøst for Dallas, prosjektet i sentrum av panikken, hadde funnet noe galt. Ansiktet havnet på løpesedlene, og funnene ble liggende i avisen.
Minchillo ga ett svar til, til NPR i september, og det er den mest likefremme innrømmelsen av metode noen i amerikansk politikk har kommet med i år. På spørsmål om hvorfor temaet var så nyttig, sa han: «hvis vi kan ha et problem å snakke om som ikke er økonomi og inflasjon, er vi ivrige etter å få det inn i budskapene». Fienden er en erstatning for matregningen. En velger som er redd for naboens religion, er en velger som har sluttet å spørre hvorfor husleien hans ble doblet, og konsulenten som ordner byttet, får betalt, og er fornøyd med det, og villig til å si det til et nasjonalt radionettverk, fordi han har regnet riktig ut at du ikke kommer til å høre etter.
Det sterkeste stoffet i medisinskapet
Nyhetsredaksjonen min, the Wire, brukte de tre første ukene i oktober på å lese omtrent 6 000 overskrifter annenhver time fra rundt 400 nyhetsstrømmer av alle avskygninger og på å legge til side dem som presset hardest: overskriftene som forteller deg hva du skal føle før de forteller deg hva som skjedde. I morges inneholdt bunken 1 619 eksemplarer. Det vanligste virkemiddelet var ren frykt, i 218 av dem. Det nest vanligste var domsordet, merkelappen som dømmer før et eneste faktum er lagt frem, i 204. Hatord var sjeldnere og hetere, og de hadde den høyeste ladningen av alle virkemidlene vi målte, åtte og en halv på en skala til ti. Fox News sto for 198 av eksemplarene, og CNN for 187 med lavere gjennomsnittlig hete; The Gateway Pundit og The Blaze gikk hetest av alle. Et ord om metode, siden dette essayet ber deg mistro alle som skjuler sin: the Wire lener med vilje jakten sin mot partiske og statlige medier, der presset er høyest, så disse tallene viser den mest høylytte delen av pressen og bør leses slik.
Så telte vi hvem som fikk rollen. Av alle de 1 619 overskriftene var muslimer eller migranter gjenstand for presset i 274, omtrent én av seks. Blant de 164 som fikk ni eller ti, de mest manipulerende overskriftene i bunken vår denne måneden, steg tallet til 87, altså mer enn halvparten. Jo hardere presset er, desto mer sannsynlig er det at mennesket i enden av det er en muslim eller en migrant. Når en redaktør griper etter det sterkeste stoffet i medisinskapet, står det muslim eller migrant på etiketten.
Skurken på kalenderen
Da forhåndsstemmingen åpnet i Texas 19. oktober, begynte familier over hele delstaten å finne brosjyrer i postkassene, adressert til barna deres. Brosjyren kalte seg en Texas Trans & LGBTQ+ Student Resource Guide, og den forklarte mindreårige hvilke juridiske rettigheter de hadde, hva loven sier om myndiggjøring og hvor de kunne finne støtte utenfor familien. Avsenderen, en aktør som kalte seg Texas Transgender Student Union LLC, var registrert i Wyoming 2. september gjennom en masseregistreringsagent, og returadressen finnes ikke. Interesseorganisasjonen hvis merkevare den lånte, sier at den ikke sendte noe. Ingen vet hvem som betalte for utsendelsen. Én mor i Nord-Texas leste formålet slik: «de bruker barna mine til å gjøre meg så sint at jeg går og stemmer».
Maktens Vev, kapitlet om nettverk i Maktens Svarte Bok, har en setning for nettopp en slik bevissituasjon: «Ingen kan bevise noe. Alle kan kjenne det.» Det alle kan kjenne, og det reklameregnskapene kan bevise, er at transbarnet blir kalt frem hver valghøst med en trekkfugls regelmessighet. I de fem ukene frem til 24. oktober 2024 brukte Trump-apparatet mer enn 29 millioner dollar på TV-reklame om transkirurgi og 5 millioner dollar på økonomien. I en periode på to uker den oktobermåneden gikk mer enn 41 prosent av pengene kampanjen og dens allierte brukte, til reklame mot transpersoner. Samme høst, da Gallup spurte velgerne hvor mye hver av 22 saker betydde, kom transpersoners rettigheter sist, med 18 prosent som kalte saken svært viktig, mot 52 prosent for økonomien. Et år senere, i guvernørvalget i Virginia, viet den republikanske siden 57 prosent av de betalte annonsene sine til transspørsmål og 1 prosent til kriminalitet og innvandring til sammen, i en delstat der 3 prosent av velgerne nevnte temaet som en av sine viktigste bekymringer. Pengene og bekymringen går i hver sin retning, og det er signaturen til en fabrikkert etterspørsel.
I år ga investeringen avkastning tidlig. Mot slutten av september hadde republikanske annonsører brukt mer enn 60 millioner dollar på mer enn 190 TV-annonser som nevnte transpolitikk, i en valgrunde der en CNN-måling fant at velgerne rangerte saken lavere enn hver eneste av de ti andre den testet. En annen opptelling, gjort på en annen måte, peker samme vei. Mellom 1. august og 12. oktober ble det, ifølge FactCheck.orgs søk i annonsesporingsdataene, brukt mer enn 100 millioner dollar på mer enn 200 annonser med ordet «kjønnsskifte», mer enn 77 millioner av dem i senatsvalg, og flere av annonsene fordreide hva demokratene de angrep, faktisk hadde stått for. I Texas sluttet en annonse mot den demokratiske senatskandidaten med linjen «for they/them, not you», en frase 2024-kampanjen allerede hadde prøvekjørt på fotballpublikum, og PolitiFact vurderte hovedpåstanden som usann. Vurderingen kom én gang; annonsen gikk så lenge pengene varte.
Bokens kapittel om skurker forklarer hvorfor våpenet velges selv når det bommer, slik det gjorde i Virginia, der kandidaten som brukte mest på det, tapte med rundt 15 poeng. Anklagen om grooming, står det, «er perfekt utformet. Hvordan beviser du at du IKKE er pedofil? Benektelse høres skyldig ut. Taushet høres skyldig ut. Målpersonen er språklig satt sjakkmatt før spillet begynner.» Kapitlet sier også prisen rett ut: «Skurkeskapingen har et dødstall.» Etter beste anslag finnes det rundt 2,1 millioner voksne transpersoner og rundt 724 000 transpersoner i tenårene i USA, og de brukes, hvert valgår, som en hevarm på engstelsen til mer enn hundre millioner velgere, hvorav et flertall, ifølge Pews opptelling, ikke personlig kjenner en eneste en. Se på skjermene 4. november, morgenen etter valget, og se hvor lenge temaet blir værende på lufta når det har gjort jobben sin.
Frankrike ble merket om på 15 dager
Urolighetene i Frankrike denne høsten begynte, slik franske uroligheter ofte gjør, på et lycée. Den 21. september gikk elever ved en videregående skole i Créteil, utenfor Paris, ut i protest mot forhold som en ungdomsavis senere oppsummerte som «des professeurs absents qu'on ne remplace pas, des classes à quarante, des locaux insalubres»: fraværende lærere ingen erstatter, klasser på 40, helsefarlige lokaler. Bevegelsen spredte seg gjennom skolene, og 17. oktober sluttet fagforeningene og det som er igjen av de gule vestene seg til i en nasjonal dag mot la vie chère, levekostnadene. Rundt 550 000 mennesker marsjerte. Biler brant, butikker ble plyndret, og rundt 2 400 mennesker ble arrestert i løpet av helgen. Den franske regjeringen, som har all grunn til å vite hvem som var i gatene dens, ga ultravenstre skylden.
Den 6. oktober, mens protesten fortsatt var en skolebevegelse, skrev den amerikanske presidenten: «Dette handler om at islam vil ta over et en gang stort Land.» Den 19., på vei ut av Det hvite hus til et valgmøte i Kansas, sa han til journalister at «Paris kommer til å bli en muslimsk by veldig snart, og det var ikke avtalen». Dagen etter sa Benjamin Netanyahu, midt i sin egen valgkamp, til en israelsk TV-kanal at Frankrike hadde «overgitt seg til invasjonen av radikal islam», og mintes at han hadde advart Macron etter massakrene i oktober 2023: «Og hvis vi ikke eliminerer dem her, får dere dem i Paris. Og det er akkurat det som skjer.» AFP bemerket at han ikke la frem noen bevis, og at demonstrantene var et bredt tverrsnitt av landet.
Overskriftene gjorde resten. «Midt i muslimske opptøyer», skrev Daily Wire. «Islamo-marxistiske bråkmakere», skrev The Gateway Pundit. «Muslimske bråkmakere og radikale venstrefolk slår seg sammen for å rive ned Vesten», skrev et kristent nyhetsnettsted. En kongressrepresentant fra Texas som var med på å grunnlegge noe som heter Sharia-Free America Caucus, sa til Fox News at den muslimske befolkningen i Frankrike hadde nådd «vippepunktet». I mellomtiden ga en annen Fox-skribent kommunister og fagforeninger skylden, og de mediene som ikke klarte å bestemme seg for om bråkmakerne var muslimer eller marxister, løste problemet ved å erklære dem for begge deler. Selv New York Post, i nettopp den artikkelen som gjenga presidentens profeti om Paris, innrømmet at «opptak viste plyndrere og bråkmakere fra ulike rasemessige og etniske grupper».
En streik blant skolebarn som ville ha lærere, ble gjort om til en hellig krig på 15 dager, og ingenting ved elevenes krav endret seg i løpet av de 15 dagene, bortsett fra bildeteksten. Så raskt går maskinen nå, og det er verdt å ta tiden selv, med klokke, neste gang en gate i et annet land tar fyr.
Kuttet utføres på millioner
Kapittel 14 i boken, Maktens Vev, beskriver hvordan et nettverk fjerner en person det vil ha bort. Instruksjonene ble skrevet for å fjerne én person fra et nettverk, en rival i et selskap eller en nestkommanderende i et palass, og de er korte. Du «demoniserer eller diskrediterer dem, slik at andre tar avstand». Du «kutter tilgangen deres til kommunikasjon og ressurser». Du «fremmer frykt gjennom assosiasjon, slik at selv vennene deres nøler med å forsvare dem, av frykt for å bli tilsmusset». Kapitlet legger til, med roen til en som har sett det gjort, at dette er grunnen til at også målpersonens omgangskrets blir advart eller fjernet: prosedyren «skaper en sosial død for målpersonen».
Les de tre trinnene igjen med en befolkning i stedet for en person. Demoniseringen er overskriften, gjentatt til den høres ut som været. Kuttet i tilgangen er det krevde moratoriet på nye moskeer, og Texas-guvernørens ordre som stempler en muslimsk borgerrettighetsorganisasjon som terrororganisasjon. Frykten gjennom assosiasjon er den mest elegante av de tre, og den er grunnen til at pressen denne måneden stadig sveiser fiender sammen til ett: «islamo-marxisten», «den rød-grønne alliansen» av muslimer og venstresiden. En forskergruppe telte mer enn 1 100 innlegg rettet mot muslimske amerikanere fra 46 folkevalgte republikanere på litt over ett år. I Michigan ble Demokratenes senatskandidat, Abdul El-Sayed, som ville bli den første muslimen i det kammeret, beskrevet i en syndikert spalte som en «marionett for Det muslimske brorskap» og av USAs president som «en fyr fra Det muslimske brorskap, 100 prosent». Svaret hans, «Jeg har ingen forbindelser», er den typen setning som aldri tar igjen anklagen.
En sammensatt fiende er en felle for tilskuerne. Forsvar muslimen, og du er marxist; forsvar marxisten, og du huser muslimen. Det vanlige, anstendige mennesket, som ville lånt bort en stige til hvem som helst av dem, bestemmer seg for at det tryggeste er å ikke si noe som helst, og den sosiale døden går etter planen, administrert av naboenes taushet.
Det samme kapitlet nekter seg trøsten i en konspirasjon. Det beskriver et rom fullt av givere som over desserten lovet en krigskasse stor nok til å bøye et mellomvalg, og sier at folk «vil mystifisere dette som den dype staten, men det fantes ingen magisk ‘dem’, bare stoler». Den setningen burde trykkes på innsiden av hver eneste konvolutt med stemmeseddel. Fienden din ble valgt fra tusenvis av stoler, hver av dem besatt av noen hvis inntekt, embete eller publikum vokser når du er redd, og insentivene koordinerer dem mer pålitelig enn noen telefonsamtale. En konspirasjon krever i det minste kompetente folk som holder på hemmeligheter; et marked krever bare et produkt som selger, og frykten for den fremmede har aldri en eneste gang slått feil.
Hva frykt gjør med hjernen som stemmer
Kroppen din svarer på en overskrift før du er ferdig med å lese den. Joseph LeDoux brukte karrieren sin på å kartlegge en rask rute fra thalamus til amygdala som fører et trusselsignal helt forbi den tenkende hjernebarken, og han og kollegene fant amygdalanevroner som endret responsen sin på en fryktet lyd på under 15 millisekunder. Resten av deg kommer senere, og kommer svekket. Vitner som ser et skytevåpen, låser blikket på det og husker andre detaljer fra åstedet dårligere. Yale-nevroforskeren Amy Arnsten har vist at «selv ganske mildt akutt, ukontrollerbart stress kan føre til et raskt og dramatisk tap av prefrontale kognitive evner», som vil si at evnene du ville trengt for å gjennomskue overskriften, er de første som forlater rommet. Boken komprimerer funnet til to setninger: «Tro: du vurderer fakta, trekker konklusjoner og føler så følelser. Virkelighet: du føler følelser, skaper konklusjoner og plukker så ut de fakta som passer.»
Det presise funnet er mer foruroligende enn den grove forestillingen om at frykt gjør alle autoritære. Stanley Feldman og Karen Stenner fant «ingen tegn på en direkte effekt av samfunnstrussel, men betydelige tegn på en interaksjon» med en eksisterende disposisjon: trussel vekker den autoritære som allerede sov inne i et menneske, og lar de andre være mer eller mindre som de var. Minn folk på deres egen død, og den sovende rører på seg. I ett eksperiment fikk en karismatisk kandidat i et simulert valg 4 stemmer av 95 i kontrollgruppen og 31 etter at deltakerne ble bedt om å tenke på å dø, nesten en åttedobling; i et annet ga påminnelser om døden eller om angrepene 11. september økt støtte til president Bush og mindre støtte til motkandidaten hans. Tilhørighetens kjemi blander seg inn. Menn som fikk oksytocin, hormonet som er solgt til publikum som kjærlighetsmolekylet, fikk mer tillit til sin egen gruppe og ble mer defensivt aggressive mot en konkurrerende gruppe. Hovedforskeren skrev senere at slike funn «setter spørsmålstegn ved synet på oksytocin som et vilkårlig ‘kjærlighetsdop’ eller ‘kosekjemikalie’». Bokens versjon er kortere: «Når du deler denne trusselen med andre, frigjøres oksytocin, og dere knyttes sammen gjennom felles motstand.»
Det siste trinnet trekker fra mennesket. Da Lasana Harris og Susan Fiske skannet folk som så på fotografier av ulike sosiale grupper, ble den mediale prefrontale korteksen, området vi bruker til å tenke på andres sinn, aktivert for hver gruppe unntatt de mest foraktede, som i stedet tente opp avskyområdene. Under primærvalgene i 2016 fant Nour Kteily og Emile Bruneau at «amerikanere åpenlyst dehumaniserer meksikanske innvandrere og muslimer», at dehumaniseringen forutsa støtte til den mest aggressive politikken som var på bordet, og at muslimene og latinoene som merket den, ble mer fiendtlige tilbake, noe som ga neste runde med overskrifter bevisene sine. Frykt fester seg lettere til ansikter av en annen rase, og en avskyrefleks bygd for å unngå sykdom viser seg å forutsi motstand mot innvandring gjennom intuisjoner som virker under bevissthetsterskelen. Maskineriet er eldre enn noen valgkamp, og valgkampen bare leier det.
I 2,7 millioner innlegg fra nyhetsmedier og kongressmedlemmer økte hvert ord om den politiske motparten sjansen for at et innlegg ble delt, med 67 prosent. Folk er mer villige til å dele usannheter som vekker raseri, uten å lese dem først. Gjentakelse får en usann påstand til å føles sannere selv når folk vet bedre. Sinne, mer enn engstelse eller begeistring, er det som får folk til å delta i politikken. Og en frykt som først er lært, blir begravd levende: hjernen legger ned et nytt minne som undertrykker det gamle, og det gamle vender tilbake i nye omgivelser, og det er derfor den samme skurken kan pensjoneres etter ett valg og vekkes til live igjen til det neste.
Glemselen din er studert like nøye som frykten din. Eksperimenter med manipulerte nyhetssendinger viste for flere tiår siden at fjernsyn endrer hvilke problemer seerne mener er viktige, og hvor tungt disse problemene veier når de bedømmer en president. Det du sist ble gjort redd for, har en tendens til å bli målestokken hver kandidat måles mot, og alt annet du visste for en måned siden, matregningen og Epstein-dokumentene og kvinnen som ble skutt og drept i bilen sin i Minneapolis, glir nedover skalaen. Følelsene overfor eget parti flyttet seg knapt mellom 1980 og 2012, mens gjennomsnittsvurderingen av motpartiet falt fra 45 til 30 på en skala til 100. En voksende andel amerikanere stemmer nå mot noen, og hvem det skulle være, ble valgt for dem.
Dokumentene ingen søker etter
I november 2025 stemte Representantenes hus 427 mot 1 for å tvinge frem offentliggjøringen av justisdepartementets dokumenter om Jeffrey Epstein, og presidenten undertegnet loven dagen etter. Fristen den satte, 19. desember, gikk ut, og i slutten av januar hadde departementet frigitt rundt 1 prosent av dokumentene. Den 30. januar publiserte departementet rundt tre og en halv million sider, med navn sladdet på mange av dem. En føderal dommer i Washington har brukt månedene siden på å beordre deler av sladdingen opphevet, og sa i august til myndighetene at forakt for retten var «et løfte», og at «offentligheten har rett til å vite hva i helvete som foregår i denne saken». Justisministeren som håndterte offentliggjøringen, er borte. Den republikanske kongressrepresentanten som tvang frem avstemningen, Thomas Massie, tapte primærvalget sitt i mai etter at mer enn 15 millioner dollar i penger utenfra ble brukt mot ham.
Offentlighetens oppmerksomhet kan leses av en graf. I uken etter offentliggjøringen i januar nådde amerikanske søk på navnet Epstein sitt høyeste punkt i de 16 månedene grafen dekker, 100 på Googles relative skala. Fire uker senere var USA i krig med Iran. I begynnelsen av mars hadde søkene falt til 22, i april til 9, og hver eneste uke siden begynnelsen av august har tallet stått på 3. Tidspunktet for krigen overlater jeg til andre; virkningen på oppmerksomheten din står i grafen, og oppmerksomhet er den ene ressursen alle som har noe å skjule i de dokumentene, helst vil at du skal bruke et annet sted.
Saken er gjort om til ammunisjon. Kandidater og eksterne grupper, med demokrater bak nesten ni av ti av snuttene, har sendt mer enn 160 Epstein-annonser med mer enn 35 millioner dollar bak seg i år, og det forteller deg at skandalen hovedsakelig lever videre som en reklamesnutt på 30 sekunder som én stamme kan fyre av mot den andre, mens selve dokumentene, og navnene bak de svarte feltene, nesten ikke blir lest av noen. Kapittel 17 i boken, De Blindes Hyrde, regner håndteringen av dette gapet som den sjuende loven for massemanipulasjon: «Et annet triks er å time avsløringen. Noen ganger kan du til og med slippe sannheten ut, men bare når det er for sent.» Sannheten ble sluppet ut i januar, og innen en måned hadde landet fått servert noe mer skremmende å se på.
Hvor mørkt det allerede har blitt
Boken kom med en spådom for dette året, i en liste som følger ordene som er brukt om migranter, fra «papirløse innvandrere» i 2015 via «dyr», «inntrengere» og «utøy». Oppføringen for 2026 lyder: «Tør jeg spå en hær av maskerte ‘patriotiske’ rekrutter med våpen og myndighetenes tillatelse til å jakte for sport?» Den ble skrevet som en provokasjon. Mål den mot det som faktisk har skjedd, og avgjør selv hvor mye den overdrev.
I september 2025 tillot USAs høyesterett immigrasjonsagenter i Los Angeles å gjenoppta mobile kontroller basert på fire faktorer samlet: tilsynelatende rase eller etnisitet, at en person snakker spansk eller engelsk med aksent, stedet og hva slags jobb personen ser ut til å ha. Dommer Kavanaugh, som sluttet seg til flertallet, skrev at tilsynelatende etnisitet alene ikke kunne rettferdiggjøre en kontroll, men kunne være «en ‘relevant faktor’». Dommer Sotomayor beskrev i sin dissens landet flertallet nettopp hadde tillatt: «Vi skal ikke måtte leve i et land der myndighetene kan pågripe hvem som helst som ser latinamerikansk ut, snakker spansk og ser ut til å ha en lavtlønnsjobb.» Det hvite hus hadde allerede gitt etatene et tall å treffe, 3 000 arrestasjoner om dagen. Denne måneden hadde ProPublica dokumentert 506 amerikanske statsborgere holdt av immigrasjonsagenter, mer enn 100 av dem etter at agenter hadde trukket statsborgerskapet deres i tvil, «nesten alle» av dem ikke-hvite, og minst 70 av de 506 barn eller tenåringer. USAs minister for innenlandssikkerhet hadde høsten før fortalt landet at «ingen amerikanske statsborgere har blitt arrestert eller internert». I Minneapolis i januar skjøt og drepte føderale agenter to amerikanske statsborgere, en kvinne i bilen sin og en intensivsykepleier, under det departementet kalte den største immigrasjonsaksjonen det noen gang hadde gjennomført. Dødsfallene i immigrasjonsforvaring nådde rekordnivå før budsjettåret var sju måneder gammelt. Av bokens spådom er ordet sport det eneste som fortsatt venter på bevisene sine.
Den vanlige borgeren er invitert til å hjelpe til. Myndighetene utvidet tipslinjen sin. Da en komiker i Nashville satte opp en falsk tipslinje som et eksperiment, fikk den nesten hundre innsendinger, meldte Washington Post, fra folk som anga naboene sine, tidligere kjærester, Uber-sjåfører og fremmede i matbutikken. Én var en førsteklasselærer som hadde slått opp foreldrene til en elev i skolens arkiv. «Jeg kan ikke noe for at de har en seksåring», skrev læreren. «Det er deres problem.» Dette er frykt gjennom assosiasjon i sin endelige form, der den tause naboen blir den frivillige.
Volden går i mer enn én retning. En delstatspolitiker i Minnesota og mannen hennes ble myrdet i hjemmet sitt i juni 2025; Charlie Kirk ble skutt og drept på en universitetsscene samme september; en snikskytter skjøt mot et immigrasjonskontor i Dallas, la igjen en lapp med håp om å gi agentene «ekte terror», og drepte i stedet to internerte; en skytter åpnet ild under White House Correspondents' Dinner i april. Forskere ved University of Maryland registrerte en økning på 34,5 prosent i terrorisme og målrettet vold i de første åtte månedene av 2025 sammenlignet med året før, samtidig som FBIs tall for anmeldt hatkriminalitet falt med rundt 7 prosent. Du kommer til å høre ordet «lynsjing» denne høsten, om de svarte mennene og kvinnene som er funnet hengt i småbyer fra Mississippi til Michigan. Myndighetene har konkludert med at nesten hvert eneste av disse dødsfallene var selvmord, familiene bestrider mange av konklusjonene, og ett var et drap iscenesatt for å se ut som en henging; ingen er tiltalt som hatkriminalitet. Jeg sier det nøyaktig fordi nøyaktighet er hele forsvaret dette essayet anbefaler. En sak som blåser opp bevisene sine, gir fiendene sine det eneste argumentet de trenger.
De unge er premien
Lojalitet kjøpt som 16-åring forrenter seg i 60 år, og hver eneste kjøper av frykt i den vestlige verden har gjort regnestykket. Lysbilde seks i Stagwell-presentasjonen, husker du, tilbød forskningen sin til kampanjer om «hvordan man kan nå yngre mennesker mer direkte».
Draget er ekte, og det er målbart. I 2024 stemte amerikanske menn under 30 på Trump med 56 mot 42 prosent. I det tyske valget i februar 2025 var det en fjerdedel av mennene under 25 som stemte på AfD. Turning Point USA melder at avdelingene deres på videregående skoler vokste med 180 prosent i året etter at grunnleggeren ble drept. En lekket chat blant ledere i Young Republicans, publisert av Politico, inneholdt setningene «Jeg elsker Hitler» og «Alle som stemmer nei, skal i gasskammeret», og visepresidentens svar var at unger gjør dumme ting. Da forskere i Dublin laget falske kontoer som utga seg for å være gutter på 16 og 18 år, ble hver eneste en av dem matet med giftig innhold innen 23 minutter, og ved slutten av eksperimentet var mer enn tre fjerdedeler av det plattformene anbefalte, problematisk eller giftig, det meste fra manosfæren.
Og likevel marsjerer de unge i flere retninger samtidig, og det er det mest interessante faktumet i dataene. Unge amerikanske menn har siden svingt tilbake mot Demokratene med tosifrede tall på målingene, med ett hardnakket unntak, menn mellom 18 og 22 år, som ikke har beveget seg mot dem i det hele tatt. I Storbritannia får Reform 9 til 12 prosent blant dem under 30, og De grønne leder blant dem. I Tyskland ga de under 25 samlet, som ga rundt en femtedel av stemmene sine til ytre høyre, en fjerdedel til Die Linke. I USA ser nå 57 prosent av republikanerne under 50 negativt på Israel, noe som tyder på at publikummet departementets meningsmålere pekte ut, ikke er vunnet. De unge blir trukket mot den ytterligheten som når telefonen deres først, og ytterlighetene har begynt å slåss med hverandre om foreldreretten.
Kevin, i bokens kapittel De Kognitive Kaskadene, er 24 år og ensom, og en algoritme leder ham fra «jeg bare stiller spørsmål» til én enkelt skurk, til kranglene med familien som brenner broene hjem, til fanartiklene. «Skikkelsen gir Kevin den ytterste psykologiske hevarmen: en mektig, enkel skurk.» Det som følger, er lettelse, og det er dopet: «Den kaotiske, forvirrende verden har falt på plass i et skarpt, moralsk fokus.» Sønnen din er Kevin, eller nevøen din er det, og de som konkurrerer om ham, har mer penger enn foreldrene hans, og de har studert ensomheten hans nærmere enn noen som elsker ham, fordi de betalte for studien.
Historiebøkene skrives om nå
Den bekvemme troen er at historien skrives om etter at et regime faller, av dem som vant. Den skrives om mens regimet styrer, av dem som forvalter det, og arbeidet gjøres med skrutrekker, én plakat om gangen.
I mars 2025 avviste en presidentordre med tittelen «Restoring Truth and Sanity to American History» enhver fremstilling av nasjonen som «iboende rasistisk, sexistisk, undertrykkende eller på annen måte uopprettelig feilaktig» og påla innenriksdepartementet å gjennomgå landets monumenter og informasjonsskilt. Samme sommer satte Det hvite hus i gang en gjennomgang av åtte Smithsonian-museer for å «fjerne splittende eller partiske fortellinger», og i juli i år publiserte det en rapport på 162 sider som anklaget National Museum of American History for «ekstrem politisk aktivisme». Denne september valgte Smithsonians leder, den første historikeren som noen gang har hatt stillingen, å gå av. Skilt i nasjonalparkene begynte å invitere besøkende til å melde fra om innhold som er «negativt om enten tidligere eller nålevende amerikanere». Ansatte ved Fort Pulaski i Georgia fikk ordre om å ta ned fotografiet fra 1863 av den arrete ryggen til en tidligere slavebundet mann, et av de mest berømte bildene i amerikansk historie. Et regneark som ble lagt frem etter rettsordre i juni i år, listet opp 51 gjenstander fjernet fra 24 parkanlegg, minst 13 av dem ødelagt eller forsvunnet; ved Franklin Delano Roosevelt Memorial ble et skilt om administrasjonens diskriminerende politikk erstattet med ett om rullestolen hans. Panelene i Philadelphia som minnes de ni menneskene George Washington holdt som slaver i President's House, ble tatt ned i januar. Nettsiden til Stonewall National Monument endret i det stille «LGBTQ+» til «LGB». Pentagon slettet sider til ære for Jackie Robinson og navajo-kodesnakkerne i en utrenskning så mekanisk at nøkkelordsøket flagget fotografier av bombeflyet Enola Gay, og la dem tilbake først etter et ramaskrik. Oklahoma skrev inn i læreplanen for videregående et krav om at elevene skulle «identifisere avvik i valgresultatene fra 2020», helt til delstatens høyesterett opphevet standardene på en formalitet. Hver fjerning var liten nok til å passere som rutinemessig opprydding, og til sammen utgjør de en ny utgave av landet.
Storbritannia gjør det høfligere, og det er den britiske måten å gjøre alt på. Regjeringens gjennomgang av skolens læreplan, publisert i november i fjor, konkluderte med at historiefaget «stort sett fungerer godt», og et søk i fullteksten finner ordene imperium, kolonial, slaveri og rasisme ingen steder. Reform UK, som nå styrer kommuner over hele England, lovet i partiprogrammet at enhver time om britisk imperialisme eller slaveri «må kobles sammen» med et ikke-europeisk eksempel, og daværende partiformann Zia Yusuf sa til landet at «alt i alt gjorde Det britiske imperiet mye mer godt for verden enn ondt». I St Helens kunngjorde Reforms rådsleder denne måneden at kommunen «ikke skal markere Black History Month», og på spørsmål om Holocaustdagen var svaret «Det er ikke avgjort», før det ble bekreftet at kommunen fortsatt ville markere den. Partiets program i Wales lovet å «få slutt på politisk indoktrinering i kulturarven». Og nesten alle voksne innvandrere som blir britiske statsborgere, må fortsatt bestå en prøve bygd på en offisiell håndbok der historiekapitlet av mer enn 175 historikere ble beskrevet som «grunnleggende misvisende og stedvis påviselig usant». Så vidt jeg kan finne, er det den ene historieteksten den britiske regjeringen ikke har vist noen lyst til å rette.
Metoden er den samme overalt der den dukker opp. Indias nasjonale lærebokråd fjernet kapitlet om mogulhoffene. Russland la til et avsnitt i sin felles historielærebok om den «spesielle militæroperasjonen» og ga i år ut en historie om det okkuperte Donbas for barna som bor der. Hongkongs nye lærebøker forteller elevene at byen aldri var en britisk koloni. Boken setter navn på mønsteret i én setning: «På skolene lærer barna nasjonens historie gjennom lærebøker skrevet av vinnerne.» Dommen over resultatet er på fem ord: «Ferdig med skolen. Stemmer nå.»
Jeg skal ikke gripe til den vanlige sammenligningen med 1930-tallet. Den har vært rettet mot så mange motstandere i så mange år at den nå virker som et beroligende middel: leseren hører den, konkluderer med at skribenten er hysterisk, og sovner igjen. Nåtiden trenger ingen lånt kostyme. Barnebarna dine kommer til å studere dette tiåret i et klasserom, forutsatt at noen fortsatt får lov til å undervise i det, og de vil stille spørsmålet hver generasjon stiller til den før: hvordan kunne dette skje for åpen scene? Det ærlige svaret vil være at det skjedde for åpen scene fordi nesten alle så på den fremmede.
Buret bygges mens du ser på den fremmede
Institusjonene som gir karakter til verdens demokratier, har publisert årets karakterer, og USA må gå klassen om igjen. I mars kunngjorde Varieties of Democracy-instituttet i Sverige, som vurderer 179 land på samme skala, at USA hadde mistet statusen som liberalt demokrati for første gang på mer enn 50 år. Indeksen, 0,79 i 2023, sto på 0,57 ved utgangen av 2025 etter å ha falt 24 prosent på ett eneste år, tilbake til der landet sto i 1965, og plasseringen på verdensrangeringen falt fra 20. til 51. plass. «Hastigheten som amerikansk demokrati for tiden demonteres med, er uten sidestykke i moderne historie», heter det i rapporten, og den legger til en sammenligning som burde gjøre alle som fortsatt mener saken er overdrevet, flaue: et fall av denne størrelsen tok Viktor Orbán i Ungarn mer enn fire år, og Narendra Modi i India og Recep Tayyip Erdoğan i Tyrkia omtrent et tiår. Den samme rapporten plasserer Storbritannia blant verdens nye autokratiseringsland, drevet av svekket ytrings- og pressefrihet. Freedom House senket USAs poengsum fra 84 til 81. The Economist Intelligence Unit plasserte landet på sitt laveste nivå siden indeksen startet, og blant grunnene, ifølge ett sammendrag av rapporten, var den ekstraordinære bruken av føderale politimyndigheter mot bestemte etniske grupper og rasegrupper uten skjellig grunn til mistanke.
Steven Levitsky og Daniel Ziblatt, som skrev standardverket om hvordan demokratier dør, var mer direkte. I fjor vinter konkluderte de, sammen med Lucan Way, i Foreign Affairs med at «i Trumps andre periode har USA sunket ned i konkurransepreget autoritarisme», den typen regime der valgene fortsetter og banen er skjev. Levitsky og Way hadde definert kjennetegnet ti måneder tidligere, med fem ord som passer nøyaktig på denne høsten: «Konkurransen er ekte, men urettferdig.» Alle beholder stemmen og blir bare bedt om å bruke den på frykten de får servert, mens institusjonene som ville ha holdt vinneren i sjakk, renskes og fylles med egne folk.
En befolkning samtykker i dette uten å merke at den har gjort det, og bokens kapittel om massemanipulasjon forklarer metoden: «Hvis autoriteten sakte skrur opp varmen, en frihet kuttet her, en minoritet gjort til syndebukk der, vil folk sitte stille, varme og beroliget, så lenge hverdagen deres fortsatt har pizza, sport og såpeoperaer.» Det setter også fristen: «Det er bedre å stå imot forandringen mens du fortsatt kan kjenne deg selv igjen.» Hver generasjon som levde gjennom en slik vending, trodde den levde gjennom en debatt. Først i ettertid viser det seg at en debatt var en maktoverføring, og da sitter de som merket det for sent, og skriver memoarer om hvordan ingen kunne ha visst det.
De samme forskerne unner seg én trøst, som er at vendingen «kan reverseres». I april, etter 16 år med Orbán, kastet Ungarns velgere ham med rekordhøy valgdeltakelse. En skjev bane kan fortsatt vinnes av folk som nekter å la seg skremme til å spille på feil halvdel av den. Buret har en dør, og døren er en stemmeseddel avgitt av en velger som vet nøyaktig hvilken frykt som ble solgt til ham, og som nekter å betale for den.
Slik holder du hodet klart før november
Valget er 3. november. Boken inneholder et sett øvelser bygd for en beleiring av dette slaget, og hver eneste av dem lar partiet ditt og kirken din være i fred og endrer rekkefølgen tingene skjer i inne i hodeskallen din.
Begynn med det ene spørsmålet boken kaller våpenet ditt, i Virkelighetens Herrer: «Hva får de meg til å føle, og hvorfor nå?» Still det til hver annonse, hver brosjyre og hver overskrift fra nå og frem til valgdagen, og still det høyt hvis du er alene. Still så konsulentens spørsmål, det Vinny Minchillo besvarte for deg: hvilket problem står denne frykten i stedet for? Hvis svaret er husleien, så spør hver kandidat på stemmeseddelen din om husleien, og legg merke til hvem som skifter tema til moskeen.
Kjør skurkerevisjonen fra Fiendens Gave på den du hater mest denne måneden. «Hvem lærte meg å se dem som fiender? Hva vinner jeg på å ha denne skurken? Hva ville jeg tapt hvis jeg sluttet å bekjempe dem? Gjør denne skurken meg større eller mindre? Krever det å beseire dem at mennesker blir ødelagt?» Kjøp deg så tid, det boken kaller «ditt aller største forsvar». Ta to hele sekunder før du svarer noen om politikk, og del ingenting samme dag som du først ser det; de som selger frykt, er avhengige av fart, for en frykt som har sovet på det over natten, har som regel begynt å se latterlig ut innen frokost. Tilbring én hel dag i stillhet før valget, uten noen nyheter i det hele tatt, slik bokens føniksprotokoll gjør. Verden vil fortsatt være der om morgenen, og du møter den med den prefrontale korteksen du ble født med.
Behold én venn på den andre siden. Maktens Vev ber deg beholde «minst én legitim livline i en rivaliserende leir, også når du har det komfortabelt, med noen som ikke skylder deg noe og respekterer deg likevel». Hele maskineriet som beskrives i dette essayet, er avhengig av at du aldri spiser middag med den du har fått beskjed om å frykte, og det kollapser, etter min erfaring, et sted rundt andre rett. Og når naboen din er målet, vær den allierte. Solomon Asch fant at én enkelt avvikende stemme i et rom brøt trolldommen til et enstemmig flertall som tok feil, og boken trekker konklusjonen for deg: «Én alliert knuste illusjonen om enstemmighet og satte individet fri.» Kuttets trinn med frykt gjennom assosiasjon virker bare hvis hver eneste tilskuer tier. «Når du ser noen bli manipulert og tier», sier bokens siste kapittel, «er det et valg.»
Forbered deg også på årene etter november, uansett hvem som vinner, slik du ville forberedt deg på en hard vinter. Kjenn rettighetene dine og navnene på naboene dine. Bygg en vev av mennesker som kjenner og stoler på hverandre på tvers av de linjene du har fått beskjed om å frykte; en slik vev er den ene strukturen hver eneste aspirerende autokrat har funnet vanskelig å kutte. Maktens Vev gir regelen for å overleve et kutt, og i en tid som denne betyr den mer enn noen annen: «La aldri ett enkelt nettverk bli din eneste maktkilde, og hold alltid en livline til en alternativ maktbase.» Fremfor alt: bli vanskeligere å forutsi. «Systemet går på forutsigbare mennesker», sier boken. «Slutt å være forutsigbar. Det er revolusjonen som faktisk virker.»
Boken avslutter kapitlet om språk, Slangens Tunge, med en kort katalog over slangens moderne former. «Hver reklame som gir deg vann i munnen etter ting som vil drepe deg. Det er slangen. Hver politiker som får hjertet ditt til å hamre av raseri mens du stemmer for din egen undergang. Det er slangen.» Slangen har et meningsmålingsbyrå nå, og en lysbildepresentasjon, og en konsulent som forteller et nasjonalt radiopublikum at han er ivrig etter å gi deg noe å frykte som ikke er prisen på egg. Den har aldri vært mer sofistikert, og den har aldri vært lettere å se, for metodene dens ligger nå åpent for alle, i dens egne lysbilder og med dens egne ord.
Hatet ditt har en oppdragsgiver. Stemmen din er ikke solgt, ennå.