Kort svar: Du slår ikke en narsissist i manipulasjon ved å bli en selv – du lærer deg spilleboken deres, så den slutter å virke på deg. Narsissister kjører et forutsigbart operativsystem: et grandiost falskt selv som aldri må trekkes i tvil, næret av beundring og forsvart med refleksive motangrep. Å forstå det maskineriet er selvforsvar, for standardrådene svikter fordi de behandler en forstyrrelse som et kommunikasjonsproblem.
Du spiller av en samtale for fjerde gang. For en time siden tok du opp noe som plaget deg, si et brutt løfte, en sårende bemerkning, noe lite, men ekte. Nå er det på en eller annen måte du som ber om unnskyldning. Du er ikke helt sikker på hva du ber om unnskyldning for. Den opprinnelige saken fordampet i løpet av de første tre minuttene, erstattet av en svimlende kaskade av motanklager, gamle klagemål du aldri hadde hørt om før, og en såret monolog om at du aldri setter pris på noe av det den andre gjør. Hodet dunker. Brystet føles trangt. Du tar deg i å lure på om du kanskje er for følsom, for kravstor, for mye. Du gikk inn i den samtalen med et klart klagepunkt. Du gikk ut og tvilte på din egen forstand.
